Når mamma bytter ADHD-brillene med solbriller

I de siste dagene har jeg hatt på meg solbriller i stedet for ADHD-briller. Det måtte gå galt.

Et innlegg om en vellykket sommerferie for oss som har barn med autisme og ADHD har vært forberedt lenge, og har ligget klar til automatisk publisering. Mens jeg slikket sol, badet og koste meg med rosévin i Spania, skulle det publiseres på Facebook. Men så ble jeg tatt på senga av at jeg selv hadde tatt ferie fra mine egne tips...

I dag sto jeg overfor et valg. La innlegget stå som det sto eller våge ærligheten. Jeg valgte det siste. Ikke helt lett, når jeg er den profesjonelle som gir råd og veileder andre om hvordan tilrettelegge hverdag og ferie for barn med autisme- og ADHD. Men hvordan skal andre våge åpenhet, hvis ikke jeg velger den? Derfor seiret åpenheten i dag.

Med solbriller og ADHD-briller

Mannen min og jeg er relativt flinke til å ta ADHD-brillene på når ferien planlegges. Vi drar til samme sted hvert år. Til samme leiligheten. Det fungerer bra. Hun faller til ro mye fortere enn det hun ville gjøre hvis vi drar til et nytt sted. 

Men i dag nådde hverdagen meg plutselig igjen her under Spanias varme sol. Jentene fant noen å leke med og jeg ble så opptatt av soling, bading og nyte ferien at jeg byttet ADHD-brillene med solbriller. Jeg la rutinene og strukturen igjen hjemme. Jeg må innrømme det. Jeg nøt friheten. Jeg avtalte ikke lunsj til et bestemt tidspunkt, jeg passet ikke på at hun fikk pausene jeg vet hun trenger. Jeg koste meg med boken på solstolen, for det gikk jo så bra.

Middagen var heller ikke planlagt på forhånd. Det var jo så deilig å bare nyte sen middag med serranoskinke, manchego og et glass rosé, uten å måtte planlegge på forhånd NÅR det skal nytes! 

Det straffer seg å ha på solbrillene for lenge i Spania. I formiddag tok friheten slutt. På grunn av at par høretelefoner. Frustrasjonsutbruddet, på grunn av flere dagers stress i den stakkars kroppen, var et faktum. Og med solbriller på, ser jeg ikke forhåndstegnene. Ingen annen mulighet enn å vente til det er over. Lukke terrassedøra, selvom jeg vet at det hjelper lite. Det er lytt i ferieleiligheter. Jeg ser ut, på de glade menneskene rundt bassenget, og VET at de hører. De norske naboene som jeg vet sitter rett utenfor. De hører alt.

Fra skam til takknemlighet

I slike stunder kommer den gamle, vonde følelsen som kastet over meg. Følelsen av skam. Den vondeste, vanskeligste, mørkeste følelsen av dem alle. Skammens ansikt i møte med hennes frustrasjon gjør at den blander seg med irritasjon (eller sinne?) og omsorg. Irritasjon over at hun ikke bare kan høre på meg å forstå at alle hører og derfor dempe seg, og over meg selv, som lot solbrillene være på for lenge. Omsorg for den stakkars jenta mi, som jeg ser har det så vondt, og jeg kan ikke gjøre noe annet å vente sammen med henne til det er over. 

Jeg tror det er vanskelig for oss foreldre til barn med autisme og ADHD, å ikke oppleve et frustrasjonsutbrudd i løpet av ferien, uansett hvor gode briller vi har på. Men vi kan minimere utbruddene. Jeg vet at utbruddet i dag kunne vært unngått med større grad av struktur og  mindre inntrykk. På den måten hadde ikke stresset ikke kroppen bygd seg opp som det gjorde. 

Nå er det tidlig kveld i Spania. Hun koser seg med sin nye ferievenninne, mens jeg koser meg i skyggen av et palmetre mens jeg skriver dette innlegget. Nå er det på tide å avslutte lekingen for i dag. Det skal bli godt med en rolig kveld nå. 

Skammen og den vonde følelsen av å være en dårlig mor, er byttet ut med en takknemlighet over at jeg idag var feiltastisk. I møte med skammen våget jeg den skumle ærligheten og åpenheten. Jeg våget å gå til naboene å forklare kort situasjonen hos oss. Jeg sto oppreist i et møte med en solslikkende ung mor, som var noe brydd i møte med min ærlighet. Jeg slettet det gamle innlegget og gikk for ærligheten. Det er skummelt å være ærlig. Men jeg tenker at vi alle kommer lengst med det.

Vær feiltastisk. Vær ærlig

Til alle mammaer der ute: Vær feiltastisk. Vær ærlig. Vi har ingenting å være flau over. Like lite som min datter ikke valgte en lite akseptabel atferd i dag, velger ditt barn det. Atferden er et resultat av at de ikke har forutsetning for noe annet i den situasjonen de er i.

I kveld er skammen byttet med takknemlighet for mine fantastiske, nydelige, sjarmerende døtre. De skjønneste skapningene på denne jord. Og en takknemlighet for alle dere mammaer i samme situasjon som ga meg en virtuell klem i dag. Selvom dere ikke kjenner meg. Det gjør noe med én å våge å være feiltastisk!