Trygghet i skolen er noe vi alle sier vi ønsker.
Men hva skjer når det som kalles "trygghet" egentlig er tvang – og ingen tør å si ifra?

Dette er min historie.
Og kanskje også din.

Når trygghet i skolen føles som svik

Da barna mine gikk på barneskolen, gråt de ofte når jeg leverte dem.

De var redde. Urolige. Kroppen deres ropte “nei”.

Men fra de voksne rundt kom det alltid samme beskjed:

“Bare gå. Vi tar oss av det.”

Så ble de holdt igjen.
Med fysisk makt.
Mens jeg snudde ryggen og gikk.

Senere samme dag ringte jeg. Jeg ville høre hvordan det gikk.
Svaret?

“Nå har de det fint.”

Men de hadde ikke det fint.
De hadde bare sluttet å gråte.

Ingen spurte hva som lå bak tårene.
Ingen så frykten.
Ingen vurderte om denne praksisen faktisk skadet mer enn den hjalp.

Det hun sa etterpå, endret alt

En dag kom det jeg fryktet, men trengte å høre:

“Mamma, jeg tør ikke dra på skolen mer. Jeg er redd du skal stikke av mens de holder meg.”

Den setningen boret seg inn i hjertet mitt.

For tenk det:

Et barn – allerede utrygg – blir fysisk holdt tilbake
mens den eneste trygge personen hun har, blir bedt om å gå.

Ikke fordi jeg ville.
Men fordi det var "rutinen".
“Vanlig praksis.”

Aldri. Mer.

Det var da jeg bestemte meg.

Aldri mer skal hun måtte frykte at jeg forlater henne.
Aldri mer skal hun måtte stå alene i det hun opplever som tvang.

Om det betyr at jeg må sitte i garderoben i en halvtime – så gjør jeg det.

Jeg gjør hva som helst for at hun skal føle seg trygg.

Hva betyr trygghet for barn med ADHD og autisme?

Det handler ikke om “rolig kropp” eller “lite gråt”.
Det handler om å føle seg forstått. Sett. Hørt.

Men det ser vi altfor lite av i skolen.

Vi ser:

• Atferd som skal dempes

• Følelser som skal reguleres bort

• Foreldre som blir fortalt “bare gå”

Men trygghet bygges ikke med tvang.
Og det er ikke “omsorg” å overse barnas egne signaler fordi de er vanskelige å håndtere.

Barn med ADHD eller autisme trenger mer enn struktur

Barn med ADHD, autisme, skolevegring eller traumer trenger mer enn rutiner og regler.

De trenger:

• Trygge relasjoner

• Kontroll over egen kropp

• Tid, rom og fleksibilitet

• Og foreldre og voksne som står støtt sammen med dem

Og når vi som foreldre sier ifra, må vi bli tatt på alvor.
Vi er ikke hysteriske. Vi er ikke for emosjonelle. Vi er ikke i veien.
Vi er deres stemme, når systemet ikke lytter.

Stillhet betyr ikke trygghet

Jeg har sett det selv:
Barnet mitt sluttet å gråte. Men hun ble ikke trygg.

Det eneste som forsvant, var motstanden hun hadde igjen.
Når vi ser et barn som har “tilpasset seg”, må vi tørre å spørre:

På hvilken bekostning?

Vi trenger en ny forståelse av trygghet i skolen

Trygghet handler ikke om å få barna til å bli.

Det handler om at de vil være der – fordi de vet at de er trygge, sett og respektert.

Skolen må slutte å måle “vellykket tilpasning” etter hvor lite barnet gråter.
Og begynne å måle trygghet etter hvor trygge barna faktisk føler seg.

🎥 PS: Jeg har tidligere delt denne videoen fra Nytt på Nytt om inngjerding av autister på skoler i Fredrikstad. Se den her.

Del dette – og bli en stemme for barna

Hvis du er forelder, lærer, assistent eller fagperson som kjenner deg igjen i dette – del denne bloggposten.

Send den til noen. Post den på Facebook. Vis den til skolen.

Jo flere som snakker høyt om dette, jo vanskeligere blir det å fortsette som før.

Bak hvert barn som “slutter å gråte” finnes det kanskje et barn som ga opp.

Og de fortjener bedre enn stillhet.

❤️
Cecilie

PS. Vi starter opp med et coachingprogram for max 14 mødre 20 oktober. Om dette er noe for deg, sett deg på interesselissta og vi tar kontakt med deg for en uforpliktende prat.