Misunnelse foreldre – sorgen som gjemmer seg bak følelsen

Jeg satt hjemme en sommer og så bilder av kusinen min på Galdhøpiggen. Det som kom over meg, tok år å forstå.

Den sommeren

Det var sommer, og jeg var dritt lei.

Ikke lei av barna mine. Lei av å ikke vite hva vi skulle gjøre med dem.

Åtte uker. Hver dag skulle fylles. Og mulighetene våre var så begrensede at jeg følte meg innestengt i vår egen hverdag - midt på sommeren, da alle andre tilsynelatende levde sine beste liv.

Så tok jeg telefonen og scrollet litt.

Og der var det.

Et bilde fra kusinen min. Barna deres på samme alder som mine. Galdhøpiggen i bakgrunnen. Strålende sol. Og de smilene; store, ekte smil etter seks timer rett oppover!

Jeg la telefonen ned.

En klump la seg i magen umiddelbart.

Og så kom det, den følelsen jeg kjenner så godt og liker så dårlig: Misunnelse. Den tunge, ubehagelige sorten som setter seg og nekter å gi slipp.

Jeg kjente meg så utenfor. Som på en helt annen planet enn dem.

Og så, som man gjør, åpnet jeg kommentarfeltet og skrev noe hyggelig. For det gjør man jo. Selv om jeg egentlig satt med en klump i magen og ikke hadde lyst til det i det hele tatt.

Alle andre hadde det bedre enn oss

I mange år var jeg overbevist om det.

Misunnelsen traff meg hardest på sommeren. Jeg var misunnelig på teltturene jeg så på Instagram. På Norgesferiene der familier bare satte seg i bilen og dro - noen dager her, noen dager der, med telt i bagasjerommet og en spontanitet jeg ikke en gang kunne forestille meg. På den avslappede familiemiddagen på terrassen med venner og barn som lekte fritt i hagen.

Vi var ikke den familien.

Vi hadde aldri vært den familien.

Jo mer jeg scrollet, jo tydeligere ble avstanden mellom livet de levde og livet vi hadde.

Jeg trodde jeg ville dra på telttur

Det er litt morsomt nå, i ettertid.

For jeg er slett ikke noe friluftsmenneske. Jeg gikk i speideren noen år som liten, men utover det har natteluft og sovepose aldri vært min naturlige habitat. Likevel satt jeg der og lengtet etter den spontane teltturen, Norgesferieturen, fjelltoppen.

Det burde ha vært et hint.

For lengsel etter noe du aldri egentlig har ønsket deg - det handler sjelden om det du tror.

Det jeg egentlig kjente på

En dag bestemte jeg meg for å sitte med klumpen i magen litt lenger enn jeg pleide.

Sluttet å scrolle videre. Lot følelsen bare være der, og kjente etter.

Det tok tid. Men så begynte noe å løsne.

Under misunnelsen lå det sorg.

Sorg over alle de årene vi hadde hatt mer enn nok med å overleve hverdagen. Over helgene som gikk med til å håndtere det som var vanskelig, fremfor å oppleve det som var fint. Over spontaniteten som aldri fungerte fordi vi alltid måtte forberede, planlegge og justere. Over livet jeg hadde sett for meg, og ikke fått.

Den sorgen hadde jeg aldri gitt et navn.

Den hadde bare ligget der og ventet.

Under sorgen lå det redsel. Redselen for å prøve noe nytt og at det skulle gå galt. For raseriutbrudd med andre tett innpå. For at det skulle bli kaos fra begynnelse til slutt, og at vi skulle sitte igjen med enda en opplevelse som bekreftet at vi ikke fikk til det andre fikser uten å tenke seg om. Redselen hadde fått meg til å la være å prøve. Jeg begrenset oss - uten å egentlig ha testet grensene.

Og dypest nede lå det skam. Skammen over at ingen visste grunnen. At noen kanskje trodde vi ikke ville dra på fjelltur, at vi bare foretrakk Spania og komfort. Ingen visste hva som egentlig lå bak. Ikke engang jeg selv - før jeg endelig torde å se etter.

Misunnelse er sorg i forkledning

Det er noe de færreste snakker om når de beskriver livet med et nevrodivergent barn.

Sorgen.

Sorgen over drømmene som ble skrinlagt. Over planene som kollapset. Over alle de gangene du så for deg hvordan noe skulle bli og det ble noe helt annet. Sorgen over familielivet du hadde sett for deg, og ikke fått.

Den sorgen er reell.

Den fortjener å bli tatt på alvor.

Og den gjemmer seg ofte bak misunnelsen, bak den ubehagelige følelsen som dukker opp når du scroller forbi en annens strålende sommerbilde. Misunnelse er ikke et tegn på at du er bitter eller utakknemlig. Det er et signal om at noe i deg sørger over noe du savner.

Det gir mening når du ser hele bildet.

Det som skjedde da jeg sluttet å late som

Da jeg aksepterte sorgen, skjedde noe jeg ikke hadde ventet.

Det ble plass til noe annet.

Takknemlighet begynte å sive inn der skammen hadde sittet. Jeg lo litt av meg selv og den plutselige iveren etter telttur og fjelltopper. Jeg begynte å se det jeg faktisk hadde, i stedet for bare det jeg manglet.

To jenter jeg er uendelig glad i. En jobb som gir mening. Et hjem vi trives i.

Og noe som er vanskeligere å sette ord på, men som kanskje er det viktigste:

Jeg er god til å snakke med barna mine om følelser. Til å sette meg ned etter en vanskelig dag og si det som det er. Til å virkelig se dem, for de jentene de er, ikke for prestasjonene de leverer.

Jeg vokste opp med mye friluftsliv og lite kontakt med egne følelser.

Jeg vet nå hva som har betydd mest.

Du trenger ikke å late som det er greit

Hvis du kjenner deg igjen i dette - i klumpen i magen, i misunnelsen som dukker opp når du ser andres bilder - så vil jeg si deg én ting:

Du trenger ikke å skyve den unna.

Misunnelsen forteller deg noe. Den peker mot noe du sørger over, noe du savner, noe som gjør vondt. Og å tore å kjenne etter på det er ikke svakhet.

Det er begynnelsen på noe mye viktigere enn en telttur.

Kjenner du igjen denne følelsen? Hva tror du gjemmer seg bak din misunnelse?

Skal sommeren bli annerledes i år?

Sorgen over alle de feriene som ikke ble som du hadde sett for deg, er reell. Og den forsvinner ikke av seg selv.

Men noe kan faktisk gjøres annerledes.

Feriehjelpen er et kort, praktisk kurs som hjelper deg å planlegge og tilrettelegge sommeren på en måte som faktisk fungerer for din familie — slik at dere kan slappe mer av, gjøre hyggelige ting sammen og oppleve en ferie som faktisk føles som ferie.

Du trenger ikke kontroll over hvert eneste minutt. Du trenger bare noen konkrete strategier som er tilpasset virkeligheten din.