Barn med ADHD og familie som ikke forstår
Telefonen lyste opp med en melding fra svigermor: «Gleder oss til å se dere på søndag!»
De fleste hadde smilt av en sånn melding. Mammaen jeg jobbet med, kjente at magen knøt seg. Hun lå våken den natta og gikk gjennom alt på forhånd — hva hun skulle si hvis noen kommenterte, hvordan hun skulle forklare en gang til.
For besteforeldrene trodde ikke på diagnosen. De mente barna bare trengte en oppdragelse med tydelige grenser og konsekvenser, og at de måtte lære å oppføre seg ordentlig i et familieselskap: spise maten de ble servert, sitte rolig ved bordet og la de voksne snakke i fred. Søndagen skulle være en skikkelig familiemiddag, slik den alltid hadde vært, med mye folk og høyt støynivå. Men mammaen visste at det ble for mye for barnet hennes, som verken orket maten, lydnivået eller en hel kveld uten et sted å trekke seg unna.
Hun snakket med barna på forhånd. De ville helst vært hjemme, bare med mamma og pappa, men de ble med fordi det betydde så mye for resten av familien. Så satte hun grensene i forkant: hun tok med mat barnet likte, og hun sa rolig og tydelig fra om at de kom til å dra tidlig, kanskje rundt sju, alt etter hvordan barnet hadde det.
Familien syntes det var tøys. At hun bare dillet med barna, og at hun ødela feiringen for alle andre. Men hun visste hva barnet trengte, og hun klarte å stå i det — selv om det var ubehagelig.
Det ble en slitsom kveld. Ikke den beste de hadde hatt. Men de kom seg gjennom den, på en måte som faktisk fungerte for barna.
Den lille plastboksen i veska
Kanskje kjenner du dette igjen.
Du har en liten plastboks med mat barnet ditt liker, klar i veska, før dere drar på middag hos mormor. Du har den med fordi du vet hvordan det går hvis den ikke er der. Og likevel kjenner du at du må forklare den. Forsvare den. Før noen i det hele tatt har spurt.
Eller du hører setningen som svir, selv om du vet at den som sier den, tar feil: «I min tid hadde ungene respekt for de voksne.»
Å være forelder til et barn med ADHD eller autisme handler ofte om å stå i et gap. Gapet mellom det barnet ditt faktisk klarer, og det storfamilien rundt dere forventer. Besteforeldre, tanter, onkler, svigerfamilie — mange av dem ser et barn som burde skjerpe seg, og en forelder som er litt for ettergivende. Du ser noe annet. Du ser et barn som strever, og som trenger noe annet enn det de tror.
Det er lett å tro at jobben din er å lukke det gapet. At hvis du bare forklarer godt nok, finner de riktige ordene, gir dem den rette artikkelen eller det rette eksempelet, så vil de til slutt forstå.
Men her er det jeg har sett hos foreldre gang på gang: du bruker mer krefter på å forberede forsvaret ditt enn på selve besøket. Og det du egentlig trenger, er ikke å vinne dem over.
Du trenger ikke at familien forstår for å gjøre det som er riktig for barnet ditt.
Det betyr ikke at det slutter å svi når de er uenige med deg. Men det betyr at du kan slutte å vente på forståelsen før du gjør det du vet er riktig. Her er noen grep som kan hjelpe deg å stå stødigere neste gang dere er på besøk.
Slipp kampen om å bli forstått
Det første grepet er å gi slipp på noe.
Du kan ikke styre hva familien din tenker om barnet ditt. Du kan forklare så godt og så tålmodig du bare orker, og likevel møte den samme veggen. Noen kommer aldri helt til å forstå. Og når du bruker kreftene dine på å overbevise dem, tapper det deg — samtidig som det sjelden virker.
Når du slutter å kjempe for å bli forstått, frigjør du krefter til det som faktisk betyr noe: barnet ditt, der og da, i situasjonen dere står i. Du kan fortsatt ønske at de skjønte mer. Du kan fortsatt kjenne på sorgen over at din egen familie ikke er på lag med deg. Men du trenger ikke gjøre forståelsen deres til en betingelse for å handle.
Det er én person du kan stole helt på i denne situasjonen. Det er deg. Du er den som kjenner barnet ditt best — ikke fordi du har lest mest, men fordi du lever det hver dag.
Sett grensene på forhånd
Mammaen i historien gjorde noe klokt. Hun satte grensene før de dro, ikke midt i kaoset.
Det er mye lettere å være rolig og tydelig på forhånd enn å skulle finne ordene mens en kommentar henger i lufta og hele familien ser på. Når du har tenkt gjennom det i forkant, slipper du å gå i forsvar i øyeblikket.
Tenk gjennom hva barnet ditt klarer, og hva som blir for mye. Så kan du si fra om det på en vennlig og bestemt måte, gjerne før dere kommer: «Vi tar med litt mat som fungerer for ham.» «Vi blir et par timer, så drar vi hjem.» «Hvis det blir mye, går vi en tur ut sammen.»
Du kan også tenke gjennom hvilke situasjoner som pleier å oppstå, og hva du vil svare når de kommer. Hva sier du hvis noen begynner å korrigere barnet ditt på en måte du vet ikke virker? Hva gjør dere hvis kvelden tipper over? Du kommer ikke til å treffe perfekt hver gang. Men sjansen for at du klarer å holde deg rolig, er mye større når du har tenkt tanken før du står midt i den.
En grense satt på forhånd er ikke en provokasjon. Den er bare informasjon. Og selv om familien ikke liker den, blir den lettere å forholde seg til når den kom tydelig og rolig, og ikke som en reaksjon.
Beskytt barnet i stedet for å forsvare deg selv
Her ligger kanskje det viktigste skiftet.
Når noen kommenterer barnet ditt, eller måten du møter det på, er den første refleksen ofte å forsvare seg selv. Forklare valgene dine. Bevise at du vet hva du driver med. Men i det øyeblikket flytter du blikket ditt bort fra barnet og over på de voksnes meninger.
Jobben din i den situasjonen er ikke å vinne diskusjonen. Den er å passe på barnet ditt.
Det kan bety å sette en tydelig grense: «Dette fungerer ikke for ham, og jeg vil ikke ha det sånn.» Det kan bety å ta barnet med ut på et rolig rom en liten stund. Det kan bety å dra hjem litt tidligere enn planlagt. Du trenger ikke en lang forklaring for å gjøre noe av dette. Du gjør det fordi barnet ditt er det viktigste, ikke fordi du har klart å overbevise alle om at du har rett.
Og hvis du av og til sprekker litt — hever stemmen, blir for skarp, kjenner at du mister tålmodigheten — så er det helt menneskelig. Du er en mamma som har stått i mye, lenge. Du kan være rolig neste gang. Barnet ditt lærer like mye av å se at du reparerer etterpå som av at du holder masken hele veien.
Se kjærligheten bak motstanden
Dette grepet er for din egen del.
Når familien din står på sitt, er det lett å høre det som kritikk av deg. Og noen ganger er det nettopp det. Men ofte ligger det noe annet under.
Mange besteforeldre og slektninger sammenligner med sin egen tid, sin egen måte å oppdra barn på. Når du gjør noe annerledes, kan det ubevisst kjennes som en dom over det de selv gjorde. Det handler om dem, ikke om barnet ditt.
Og under motstanden ligger det ofte ekte bekymring. De er redde for hvordan det skal gå med barnebarnet sitt. Vil det klare seg på skolen? I voksenlivet? De tror at strenge rammer er veien dit, fordi det er det de kjenner. Måten de viser omsorgen på treffer feil, men omsorgen er ekte.
Du trenger ikke være enig med dem for å se dette. Men når du klarer å kjenne at de aller fleste gjør så godt de kan ut fra det de forstår, blir det litt lettere å bære. Du slipper å ta hver kommentar som et angrep. Og noen ganger finnes det et felles ståsted, så enkelt som dette: «Vi vil jo begge at han skal ha det bra.» Derfra er det kortere vei til litt forståelse enn fra en diskusjon om hvem som har rett.
Bygg deg et nettverk som forstår
Det siste grepet handler om at du ikke skal stå i dette alene.
Ensomheten er noe av det tyngste mange foreldre kjenner på. Å ikke bli forstått av sin egen familie er vondt på en helt spesiell måte. En stor gjennomgang av forskningen fant at foreldre til barn med ADHD opplever mer foreldrestress enn foreldre til barn uten, og at stresset øker med hvor sterke barnets utfordringer er (Theule mfl., 2013). Det er ikke alltid folk rundt deg skjønner hvor mye du står i.
Derfor er det så viktig å finne de menneskene som faktisk skjønner hva du står i — enten det er én slektning som overrasker deg med å være på lag, eller andre foreldre som lever det samme livet som deg.
Se etter de allierte du har. Noen ganger kommer støtten fra den du minst ventet det av. Og der hvor familien ikke strekker til, kan andre foreldre fylle noe av det tomrommet. Det betyr utrolig mye å snakke med noen som ikke trenger forklaringen — som bare nikker, fordi de kjenner det igjen.
Du kan dele kunnskap med familien der de er åpne for det, og anbefale en bok, en podkast eller en serie som forklarer det bedre enn du orker å gjøre for tiende gang. Men det viktigste nettverket er de som ser deg, ikke bare barnet ditt.
Og helt til slutt: ta vare på deg selv. Det er ikke egoistisk. Du er den viktigste personen i samspillet hjemme hos dere, og du kan ikke gi trygghet fra et helt tomt nervesystem. Når du står støtt i det du vet barnet ditt trenger, hjelper du barnet mest.
Det du sitter igjen med
Du kan ikke bestemme hva familien din tenker om barnet ditt. Og når du slutter å prøve, frigjør du krefter til det som faktisk betyr noe.
Du kan sette grensene før dere drar, så du slipper å finne ordene midt i kaoset. Du kan beskytte barnet i stedet for å forsvare deg selv. Du kan se at motstanden ofte kommer fra bekymring og kjærlighet, selv når den treffer feil. Og du kan finne deg mennesker som forstår, så du slipper å bære det alene.
Ingenting av dette gjør familiebesøket enkelt. Men det gjør det litt lettere å stå i.
Du trenger ikke at de forstår først
Neste gang invitasjonen kommer, og du kjenner at magen knyter seg, kan du minne deg selv på én ting:
Du trenger ikke at familien forstår for å gjøre det som er riktig for barnet ditt.
Plastboksen i veska er ikke noe å forsvare. Den er et bevis på at du kjenner barnet ditt, og at du handler ut fra det — lenge før de andre forstår. Og hvis du fortsatt gruer deg til sommeren, og ønsker deg en ferie som fungerer i stedet for en du bare skal komme deg gjennom, har jeg laget Feriehjelpen nettopp for det.
Kilder
Theule, J., Wiener, J., Tannock, R. & Jenkins, J. M. (2013). Parenting stress in families of children with ADHD: A meta-analysis. Journal of Emotional and Behavioral Disorders, 21(1), 3–17.
