Sensoriske vansker hos barn: derfor blir ferien vanskelig

Solkremen, sanden, syltetøyet på buffeten. Hver for seg småting. Men kan de ødelegge hele dagen?

Hver morgen i Spania sto den samme kampen.

Solkrem.

Jeg sto der med tuben. Barnet mitt vred seg unna og prøvde å gå sin vei, og jeg fulgte etter med tuben i hånda. Så forklarte jeg. Lenge. At solkrem er viktig, at sola er mye sterkere her enn hjemme, at vi måtte smøre oss skikkelig.

Som om en god nok forklaring skulle løse det.

Det hjalp ingenting. Hele seansen tok et kvarter. Da jeg endelig var ferdig, gruet jeg meg allerede til neste smøring.

Jeg var sikker på at det var trass.

Så gikk tuben tom. Jeg fikk ikke tak i den vanlige på butikken og kjøpte en på sprayflaske i stedet. Helt tilfeldig.

Neste morgen smurte vi oss på ti sekunder.

Det var ikke trass. Det var krem-konsistensen. Den klissete følelsen på huden var rett og slett ubehagelig.

Barnet kjente noe jeg ikke kunne se.

Når ferien blir vanskelig, leter vi ofte på feil sted

Vi gleder oss til ferie. Endelig fri, endelig ro, endelig tid sammen uten mas og tidsklemme. Og så blir det ikke sånn. Barnet blir urolig, sint, lei seg eller helt utafor — og vi skjønner ikke hvorfor. Det skulle jo være kos.

Da er det lett å lete etter feil. Hos barnet: hvorfor kan det ikke bare være litt takknemlig? Hos oss selv: hva er det jeg gjør galt nå?

Men barnet ditt blir ikke vanskelig i ferien med vilje. Det er fire grunner til at nervesystemet går på overtid akkurat når alle andre slapper av. Alle fire handler om noe de fleste aldri tenker på: sansene. Og når du kjenner dem, kan du senke skuldrene.

For dette handler sjelden om oppdragelse. Det handler om sensoriske utfordringer — om hvordan barnets kropp tar inn verden, og hva som skjer når ferien stabler alt oppå hverandre på én gang.

Når berøring og inntrykk blir for mye

De fleste av oss tenker på fem sanser: syn, hørsel, lukt, smak og berøring. Det vi glemmer, er at de fem aldri kommer én og én. På ferie kommer de alle sammen, samtidig, og sterkere enn hjemme.

Ta en helt vanlig sydendag.

Stranda er en av de første tingene som ryker. For mange voksne er sand mellom tærne selve ferien. For barnet ditt kan det være uutholdelig. Sanden klistrer seg til våt hud, kommer inn i badebuksa, ligger igjen mellom tærne i sandalen. En hud som kjenner hvert eneste korn. Hos oss endte det med at vi droppet stranda helt og holdt oss til bassenget.

Men bassenget har sine egne feller. Er det for mange mennesker der, blir også det for mye. Plask, skrik, kropper tett på, stadig noen som dulter borti. Det som skulle være fristedet, blir enda et sted barnet må skjerme seg.

Og så er det lukten. Annen mat, sterk sol, klor, solkrem, parfyme fra naboen på solsenga. Hjemme er lukter noe barnet kjenner og ikke trenger å tenke på. På ferie er alt nytt, og nervesystemet får aldri hvile fra det.

Frokostsalen er hele greia i miniatyr

Hvis jeg skulle valgt ett sted som rommer alt på én gang, ville det vært frokostsalen på hotellet.

Tenk deg den. Harde flater, fliser, glass og bestikk — et rom med en akustikk som gjør at hver lyd spretter rundt og legger seg oppå den neste. Det er fullt av mennesker som skubber borti deg i køen. Det lukter mat du ikke er vant til. Og maten ser nesten riktig ut, men ikke helt.

Det står syltetøy på bordet, men det er ikke Nora eller Lerum. Det er et merke barnet aldri har sett, i feil glass, med feil farge. For deg er det «bare syltetøy». For barnet er det enda en ting som ikke stemmer.

For et barn med sensoriske utfordringer er frokostsalen en vegg av inntrykk klokka åtte om morgenen, før dagen i det hele tatt har begynt. Barn med autisme tar gjerne inn alt dette for sterkt og prøver å skjerme seg — de blir stille, vil ut, vil hjem. Barn med ADHD kan bli revet med av kaoset og gå fullstendig i spinn. Begge deler er kroppens svar på det samme: dette ble for mye.

Solkremen, sanden, syltetøyet. Hver for seg små ting. Til sammen en kropp som kjenner noe du ikke kan se.

Når kroppen ikke gir beskjed i tide

Vi har flere sanser enn de fem. En av dem er den indre kroppssansen — interosepsjon. Det er den som sier fra om vi er sultne, tørste, trøtte, eller må på do.

Hos mange barn med ADHD og autisme gir ikke denne sansen tydelig nok beskjed. Barnet kjenner ofte ikke sine egne kroppssignaler før det er for sent å gjøre noe med dem.

Hjemme redder rutinen oss. Frokost klokka åtte, lunsj på skolen, middag når vi henter. Kroppen trenger ikke gi beskjed, fordi klokka og rutinen gjør jobben.

På ferie er hele den rytmen vekk. Frokosten blir sen, lunsjen droppes fordi vi er på tur, middagen kommer klokka ni på en restaurant. Og barnet — som ikke kjenner at det er sultent før det er altfor sultent — har ingenting å styre etter.

Så velter dagen. Plutselig, og tilsynelatende uten grunn. Et raserianfall midt på en fin dag, et sammenbrudd ved middagsbordet. Og du står der etterpå og skjønner at barnet kanskje bare var skrubbsultent, eller helt utkjørt, uten å kjenne det selv før alt rant over. En kropp som ga beskjed for sent.

Når barnet trenger fart og bevegelse — eller akkurat det motsatte

To andre skjulte sanser er balansesansen og kroppsbevisstheten. De forteller barnet hvor kroppen er, om det beveger seg, og hvor mye kraft det bruker. Også disse er ofte i ubalanse hos barn med ADHD og autisme, og de slår motsatt vei fra barn til barn.

Noen barn, og særlig mange barn med ADHD, har et sanseapparat som kjenner for lite. De må hoppe, klatre, snurre og krasje for å våkne og finne ro. På ferie blir alle menneskene og inntrykkene rundt dem ofte en kilde til enda mer uro — barnet blir mer aktivt, ikke mindre.

Og det er akkurat ved bassenget det blir vanskelig. Flisene er glatte og våte, så det er farlig å løpe. Det er ikke lov å stupe. Det er ikke lov å hoppe uti. Og hele tiden ligger det der i bakhodet at han kanskje forstyrrer de andre gjestene. Så du maser. Gå rolig. Ikke spring. Slutt å hoppe. Barnet prøver å få kroppen i balanse på den eneste måten det kan, gjennom bevegelse, og blir møtt med korreksjon på korreksjon.

Andre barn er det stikk motsatte. For dem er fart og bevegelse skummelt. Bølgene som slår, gummibåten som hopper, vannsklia alle de andre ungene elsker — det føles farlig. De står stille på kanten mens alle andre løper ut i havet. Det er en balansesans som sier at dette er utrygt.

Begge barna blir lett misforstått på ferie. Det ene blir kalt bråkete. Det andre blir kalt sytete eller feigt. Men begge gjør egentlig det samme: de prøver å få kroppen i balanse i en setting som gjør det vanskelig.

Når stress gjør at alt blir sterkere

Her er den siste grunnen, og den binder alle de andre sammen.

Stress forsterker alt.

En dag med god søvn, trygghet og rolige overganger? Da tåler barnet ditt overraskelser, lyder og små feil. Men en dag med uro, lite søvn og høyt tempo — da er alt for mye. Da kan én lyd velte hele dagen.

Og ferie er, paradoksalt nok, full av stress for et barn med sensoriske utfordringer. Søvnen blir forskjøvet i en fremmed seng. Det er sene kvelder og lyst ute lenge. Overgangene er mange og uforutsigbare. Tempoet er høyt, fordi vi vil få med oss mest mulig nå som vi endelig har fri.

Hver enkelt av tingene vi har snakket om — berøringen, de manglende kroppssignalene, behovet for eller frykten for bevegelse — blir kraftigere når barnet allerede er sliten og overbelastet. Det som gikk fint på dag to, raser sammen på dag fem. Da er reservene tømt, og selv små ting blir for mye.

Dette gjelder deg også, forresten. Når du er stresset, høres lydene høyere ut, du kjenner lukter sterkere, og du tåler mindre. Du og barnet sitter i samme båt — bare at barnet har mindre å gå på fra før.

Derfor svinger det fra dag til dag. Alt handler om hvor mye kropp og nervesystem har igjen å tåle med.

Så hva sitter du igjen med?

Fire grunner til at ferien blir så vanskelig for barnet ditt, og ingen av dem handler om vilje:

Sansene får for mye på én gang — berøring, lyd, lukt og smak, alt sammen sterkere enn hjemme. Kroppen gir ikke beskjed om sult, tørst og trøtthet før det er for sent, og all rytme er borte. Barnet trenger bevegelse det ikke får rom til, eller møter fart det opplever som farlig. Og stress legger seg oppå alt og gjør hver minste ting kraftigere.

Det som ser ut som dårlig oppførsel, er som regel et sanseapparat i ubalanse. Et barn som prøver å klare en setting som er bygget for voksne som synes sand mellom tærne er deilig.

Det forandrer ikke ferien. Men det forandrer deg.

Du kan ikke gjøre buffeten stille, fjerne de andre gjestene eller endre reglene ved bassenget. Men noe kan du styre. Vi sluttet å gå på stranda, fordi sanden var ubehagelig for henne. Det er forståelse omsatt til et valg — et valg som gjorde dagen lettere for alle.

Og noen ganger ser du noe du kan gjøre noe med. Du bytter krem til spray. Dere dropper stranda. Dere setter dere ute i stedet for inne i den støyende frokostsalen, og kommer tidlig, før folkemengden. Og ja — Nora klemsyltetøy og Stabburets leverpostei blir med i bagasjen. Vi drar fremdeles på ferie med begge deler. Hun er 19 nå.

Små grep, fordi du forsto hva som lå bak.

Og resten, det du ikke rår over, kan du møte annerledes når du vet hvorfor.

Når barnet vrir seg unna solkremen, slipper du å gå inn i kampen om vilje. Når dagen velter ved middagsbordet, kan du tenke «kanskje kroppen ga beskjed for sent» i stedet for «hvorfor må du ødelegge nå». Når barnet står på kanten mens alle andre bader, ser du et nervesystem som trenger trygghet, og ikke et barn som skal pushes.

Du går fra å korrigere til å bli nysgjerrig. Fra kamp til kontakt.

Og det er kanskje den viktigste forskjellen av alt: når du forstår hvorfor ferien tapper barnet ditt, kan du senke skuldrene, velge kampene dine, og slutte å lure på hva i all verden du gjør galt.

Svaret er som regel: ingenting. Du står bare midt i livet med et barn som kjenner verden litt sterkere enn de fleste.

Og nå ser du den.