Hvorfor ikke belønning og konsekvenser fungerer for barn med ADHD

Tydelig grensesetting, konsekvenser, disiplin og belønning er vanlig i barneoppdragelse. 

Foreldre bruker klistremerker eller poeng for å styre eller kontrollere barnets atferd.  Timeout brukes ikke som straff, men for at barnet skal få ro til å "tenke over hva du har gjort». Vel og bra, hvis barnet har den mentale kapasiteten til å reflektere over hva de har gjort når hele den lille kroppen dirrer av sinne. Jeg vet ikke med deg, men det er ikke mye refleksjon som skjer hos meg når jeg blir sint. Hvordan kan vi da forlange det av et barn med ADHD som har nevrologiske utfordringer med å håndtere følelsene sine?  

Hjernen er i konstant utvikling

Alle mennesker blir vi født med en hjerne som ikke er ferdig utviklet. Som babyer har vi enda ikke utviklet evnen til tenke og reflektere, til å styre og regulere oss selv. Det er en utvikling som skjer gradvis. 

Den delen som imidlertid er utviklet fra vi kom til denne verden, er den primitive delen av hjernen, overlevelseshjernen vår, som tar vare på oss når vi kommer opp i farer. I den primitive delen av hjernen, skjer det ingen tenkning, den delen responderer utelukkende på impuls. Jeg kommer straks tilbake til det. 

Forskning viser at noen deler av hjernen er litt mindre og/eller tar lengrer tid å utvikles hos barn med ADHD. Dette betyr ikke at barn med ADHD ikke er smarte. Det betyr at deler av hjernen tar lenger tid å utvikles. 

I denne artikkelen vil jeg ta opp tre nevrologiske strukturer ved ADHD hjernen som gjør daglige oppgaver krevende.   

Utfordringer i frontallappen. 

Frontallappen er hjernens GPS. Den spiller en sentral rolle i å ta beslutninger og lære nye oppgaver. Det er den delen av hjernen som gjør at vi klarer å lede og regulere oss selv, og alle tankene, handlingene og følelsene våre. 

I frontallappen ligger de eksekutive funksjonene. Deres fungering er avgjørende for hvordan vi håndterer dagliglivets oppgaver. Forskjeller i denne delen og andre hjernenettverk kan forklare ADHD symptomer som distraksjon og vansker med impulskontroll. 

Forskeren Thomas Brown (2013) deler de eksekutive funksjonene inn i 6 hovedfunksjoner som jobber sammen, raskt og ubevisst, for å hjelpe oss å håndtere dagliglivets oppgaver. Styre oppgaver går blant annet på å kunne planlegge, organisere seg selv, starte en oppgave og håndtere tid.  

Styre oppmerksomhet: Dette er jo en kjent utfordring, særlig ved det vi gjerne kaller ADD. Utfordringer her gjør det vanskelig å håndtere overganger, og det er knyttet til evnen til å fokusere, både mangel på fokus og hyperfokus.  

Styre innsats: Dette området er knyttet til å klare å regulere energinivået. De som har utfordringer på dette området har gjerne også problemer med å ta beslutninger, med prosesseringshastigheten (trenger gjerne lenger tid på å behandle informasjon) og med å ta beslutninger. 

Styre handlinger: Dette er den klassiske ADHD`en med impulsivitet og hyperaktivitet. Utfordringer her ses også gjerne i dårlig håndskrift og ved at barnet er fiklete. 

Styre informasjon: Dette er de personene som har dårlig arbeidsminne, som er glemsomme og som ikke ser ut til å lære av feilene sine. De har utfordringer med å organisere ideene sine, og har gjerne vansker med matematikk og skrive stil. 

Styre følelser: De fleste personer med ADHD har utfordringer med å styre følelsene sine. Det betyr ikke bare kraftig sinne og store frustrasjoner, men også at de blir veldig glade. De har gjerne lav frustrasjonstoleranse, går fort i forsvar og kan enten bli sint eller gå inn i seg selv.  

Frontallappen utvikles saktere hos personer med ADHD

Disse seks eksekutive funksjonene blir gradvis mer komplekse etterhvert som vi blir eldre. De er faktisk ikke ferdig utviklet før vi er rundt 25 år gamle. 

Mens alle har noen eksekutive utfordringer innimellom, har personer med ADHD mye større vansker med utviklingen av og bruken av disse funksjonene enn de fleste andre på samme alder og utviklingsnivå. De ligger ca 30 prosent eller 3-5 år etter jevnaldrende barn, og frontallappen er ikke er ferdig utviklet før de er ut i 30-årene.  

Det vil si, at når vi ber barna om å «tenke over hva de har gjort» eller når vi prøver å få de til å forstå et eller annet når de er irriterte, har dette liten hensikt, for de har da faktisk ikke forutsetningene til å gjøre det. 

Bruker du konsekvenser, som å ta bort et gode, vil et barn med ADHD, som har vansker med å håndtere følelsene sine, bare reagere enda kraftigere. Barnet er da i en tilstand der han ikke vil lære noe. Det eneste du oppnår er en maktkamp.

Barnet har ikke den samme kapasiteten til å håndtere følelsene sine som andre barn på samme alder. De har også mindre mulighet til å reagere på følelsene sine fordi de ikke er i stand til å bruke hjernens kapasitet til å resonnere. 

Dette henger sammen med at det er en dårligere kobling mellom hjernehalvdelene.

Koblingen mellom hjernehalvdelene

Den andre utfordringen er mindre kobling mellom høyre og venstre hjernehalvdel. Alle barn har utfordringer med kobling mellom de to hjernehalvdelene, men for barn med reguleringsvansker, er utfordringene større. Dette ser vi typisk hos barn med ADHD, autisme og barn utsatt for traumer.

Den venstre delen av hjernen er den logiske delen, den som gjør at vi klarer å resonnere, løse problemer og er fleksible. Den høyre delen, er den kreative, der følelsene våre ligger. Det er denne delen som er dominerende for personer med ADHD. For å fungere optimalt, er det nødvendig at de to delene jobber sammen på en koordinert og balansert måte. Det fører til bedre problemløsning, refleksjon, kontroll over tanker, handlinger og følelser, bedre selvbevissthet, og barna gjør det bedre på skolen. 

Jo mer integrert de to delene er, jo mindre kaos er det for barnet, og de er mer fleksible. 

Personer med ADHD motiveres ikke av belønning og konsekvenser

Mens nevrotypiske personer bruker belønning for å gjøre en oppgave og konsekvenser eller straff for å ikke gjøre det, gjelder ikke det personer med ADHD. 

Dette er fordi de har et nervesystem som fungerer på en annen måte. Den høyre hjernehalvdelen, som er mer kreativ og engasjert er mer dominerende enn den venstre, som er analytisk og metodisk. 

Nervesystemet hos personer med ADHD gjør at de ikke klarer å bruke belønning for å starte opp, og gjøre en oppgave. De vet hva som er viktig, de liker belønninger, og de liker ikke straff. Men det som motiverer en nevrotypisk person, motiverer ikke en med ADHD. 

Dette forklarer hvorfor ikke de tradisjonelle kognitive og atferdsterapeutiske tiltakene som brukes for å håndtere ADHD symptomer har varig effekt.  

Dårligere kobling mellom frontallappen og reptilhjernen

Det tredje nevrologiske strukturen er koblingen mellom frontallappen og den primitive delen av hjernen. Daniel Siegel og Payne Bryson (2011), kaller dette for hjernens første og andre etasje.

Første etasje er reptilhjernen, den primitive delen. Det er her flukt, kamp og frysmekanismen ligger. Når vi utsettes for en reell fare, eller en tenkt fare, reagerer hjernens første etasje umiddelbart ved at vi går til kamp, vi flyter fra situasjonen eller vi går i frys. 

En særdeles viktig evne når vi kommer i en farlig situasjon, utfordringen er imidlertid at det i dag er langt flere tenkte enn reelle farer. Hjernens første etasje har en særdeles god hukommelse og er veldig god til å ta seg av oss og beskytte oss. 

Det gjør at hjernen din vil huske hvis du tidligere ikke har klart for eksempel multiplikasjon i matematikktimen. Neste gang klassen skal jobbe med den type oppgaver, vil hjernens første etasje gå i fullt forsvar og bruke et av de responsmåtene den har: kamp/flukt/frys.  

  Når barnet blir trigget eller stresset, og overlevelseshjernen settes i sving, så går gjerne kjellerlemmen ned mellom første og andre etasje. Det vil si at barnet ikke har tilgang til å tenke eller resonnere. Handlingene er utelukkende basert på en respons.  

Som voksne får vi imidlertid et signal om når kjellerlemmen er i ferd med å gå ned.

"Når barnet begynner å svare eller ha dårlig oppførsel, er det et signal om at barnet er på vei inn i den primitive delen der instinktene tar over". 

Utfordringen er om de voksne rundt barnet er i stand til å ta signalene og handle etter det.

Hjernens utvikling og betydningen for oppdragelse

Når vi oppdrar ut i fra atferd, det vil si at vi responderer på den atferden vi ser foran oss, ved å sette en konsekvens eller gi en belønning, så forutsetter vi at barnet motiveres av det, og at de har kontroll over sine tanker og handlinger. Vi forutsetter at de kan noe for det de gjør.

Dette trigger den høyre hjernehalvdelen, som er den dominerende siden for barn med ADHD. Denne delen vil da bli enda mer aktiv, mens den venstre får mulighet til å sove helt. Dette gjør at de ikke trenger å reflektere, eller løse problemer (Siegel & Payne Bryson, 2011).  

Når vi ikke tar signalene vi får på alvor, og reagerer instinktivt på atferden ved å enten prøve å få de til å forstå og reflektere, eller bli irritert, så fører det bare til at første etasje trigges, og barnet går enten i forsvar, blir sint, stikker av, eller blir lei seg og lukker seg inn i seg selv. 

I tillegg så vil første etasje lagrer dette i arkivet over potensielt farlige situasjoner, og vil neste gang en lignende situasjon skjer, reagere langt tidligere og/eller mer intenst.  

I stedet for å bruke belønning og konsekvenser, som bare gjør at barnets nevrologiske strukturene gjør en dårligere jobb, så må vi legge til rette slik at de hjernen utvikler seg og samarbeider bedre. 

Det gjøres ved foreldrene coacher og veileder barnet i stedet for å gi belønning og konsekvenser. Dette styrker frontallappen, hjernen trenes opp til å bruke både venstre og høyre side, og forbindelsen mellom mellom hjernens første og andre etasje styrkes.

Litteratur: 

*Brown, T. (2013): A new understanding of ADHD in children and adults. Executive functions impairments

* Siegel og Payne Bryson (2011): The whole-brain child.