Ferie med barn med ADHD: da jeg glemte mine egne råd

Dette innlegget skrev jeg sommeren 2016, da jentene mine var små. De er større nå, men det jeg lærte den dagen i Spania gjelder fortsatt – derfor deler jeg det på nytt.

De siste dagene har jeg hatt på meg solbriller i stedet for ADHD-briller. Det måtte gå galt.

Et innlegg om en vellykket sommerferie for oss som har barn med autisme og ADHD hadde ligget klart til automatisk publisering lenge. Mens jeg badet og koste meg med rosévin i Spania, skulle det publiseres på Facebook. Så ble jeg tatt på senga av at jeg selv hadde tatt ferie fra mine egne tips.

I dag sto jeg overfor et valg: la innlegget stå, eller våge ærligheten. Jeg valgte det siste. Det satt langt inne, når jeg er den som veileder andre i hvordan de kan tilrettelegge hverdag og ferie for barn med autisme og ADHD. Men hvordan skal andre våge åpenhet, hvis jeg velger den bort? Derfor vant åpenheten i dag.

Slik planlegger vi ferie med ADHD og autisme

Mannen min og jeg er ganske gode til å ta på ADHD-brillene når ferien planlegges. Vi drar til samme sted hvert år. Samme leilighet. Det fungerer. Datteren min faller til ro mye raskere enn hun ville gjort på et nytt sted.

Men i dag tok hverdagen meg igjen under Spanias varme sol. Jentene fant noen å leke med, og jeg ble så opptatt av sol, bading og feriefølelse at jeg byttet ADHD-brillene med solbriller. Rutinene og strukturen lå igjen hjemme. Jeg må innrømme det: Jeg nøt friheten. Jeg avtalte ikke lunsj til fast tid. Jeg passet ikke på pausene jeg vet hun trenger. Jeg koste meg med boken på solsengen, for det gikk jo så bra.

Middagen var heller ikke planlagt. Det var så deilig å bare nyte sen middag med serrano, manchego og et glass rosé, uten å planlegge NÅR den skulle nytes

Når frustrasjonsutbrudd kommer på ferie

Det straffer seg å ha solbrillene på for lenge i Spania. I formiddag tok friheten slutt. På grunn av et par høretelefoner. Frustrasjonsutbruddet, etter flere dager med stress i den lille kroppen, var et faktum. Og med solbriller på ser jeg ikke forvarslene. Da er det bare å vente til det er over. Lukke terrassedøren, selv om jeg vet at det hjelper lite. Det er lytt i ferieleiligheter. Jeg ser ut på de glade menneskene rundt bassenget og VET at de hører. De norske naboene som sitter rett utenfor. De hører alt.

Fra skam til takknemlighet

I slike stunder kommer den gamle, vonde følelsen: skam. Den vondeste og mørkeste av dem alle. Skammen blander seg med irritasjon og omsorg. Irritasjon over at hun ikke bare kan dempe seg – og over meg selv, som lot solbrillene sitte på for lenge. Omsorg for jenta mi, som har det så vondt, mens det eneste jeg kan gjøre er å vente sammen med henne til det er over.

Jeg tror de fleste av oss med barn med autisme og ADHD opplever et frustrasjonsutbrudd i løpet av ferien, uansett hvor gode briller vi har på. Men vi kan gjøre utbruddene færre og mindre. Utbruddet i dag kunne vært unngått med mer struktur og færre inntrykk. Da hadde stresset i kroppen hennes fått slippe ut underveis, i stedet for å bygge seg opp.

Nå er det tidlig kveld i Spania. Hun koser seg med sin nye ferievenninne, mens jeg sitter i skyggen av et palmetre og skriver dette. Snart avslutter vi lekingen for i dag. Det skal bli godt med en rolig kveld.

Skammen og følelsen av å være en dårlig mor er byttet ut med takknemlighet over at jeg i dag våget å være ærlig om det som gikk galt. Jeg gikk til naboene og forklarte kort situasjonen vår. Jeg sto oppreist i møte med en solslikkende ung mor som ble brydd av ærligheten min. Jeg slettet det gamle innlegget og skrev dette i stedet. Det er skummelt å være ærlig. Men jeg tror vi kommer lengst med det.

Til deg som også mister strukturen på ferie

Her ligger kanskje det viktigste skiftet.

Når noen kommenterer barnet ditt, eller måten du møter det på, er den første refleksen ofte å forsvare seg selv. Forklare valgene dine. Bevise at du vet hva du driver med. Men i det øyeblikket flytter du blikket ditt bort fra barnet og over på de voksnes meninger.

Jobben din i den situasjonen er ikke å vinne diskusjonen. Den er å passe på barnet ditt.

Det kan bety å sette en tydelig grense: «Dette fungerer ikke for ham, og jeg vil ikke ha det sånn.» Det kan bety å ta barnet med ut på et rolig rom en liten stund. Det kan bety å dra hjem litt tidligere enn planlagt. Du trenger ikke en lang forklaring for å gjøre noe av dette. Du gjør det fordi barnet ditt er det viktigste, ikke fordi du har klart å overbevise alle om at du har rett.

Og hvis du står midt i spørsmålene om hva barnet ditt egentlig trenger, har jeg samlet de ti viktigste spørsmålene å stille når barnet ditt har ADHD i en gratis guide. Den hjelper deg å forstå hva som ligger bak atferden – før du leter etter neste strategi. Last den ned her.