ADHD og enkle beskjeder: derfor er det ikke så enkelt
Jeg står på kjøkkenet og roper opp trappa at hun må gå og dusje.
Jeg venter litt, men ingenting skjer. Så roper jeg én gang til, litt tydeligere denne gangen, og fortsatt skjer det ingenting.
Inni meg begynner den velkjente tanken å komme: Dette er jo enkelt.
Hun vet hvor badet er, hun vet hvordan dusjen fungerer, og hun har dusjet mange ganger før. Jeg ber henne ikke om noe nytt eller spesielt vanskelig. Jeg vil egentlig bare at hun skal gå i dusjen, helst uten at jeg må si det fem ganger, uten masing og uten at stemmen min blir skarpere for hver gang jeg gjentar meg selv.
Det er akkurat her jeg lett går meg fast.
For når jeg tenker at oppgaven er enkel, forventer jeg også at den skal være enkel å gjennomføre. Og når den ikke blir det, kommer irritasjonen fort.
Det tok meg tid å forstå at det jeg opplever som en enkel beskjed, ikke nødvendigvis oppleves som en enkel oppgave for barnet mitt.
Og det er egentlig her hele forskjellen begynner.
Slik snur du tankesettet – fra irritasjon til nysgjerrighet
Når jeg står der og tenker at dette burde være enkelt, er det også lett å bli irritert. Hun har jo gjort det før. Hun vet hva hun skal gjøre. Hvorfor går hun ikke bare og dusjer?
Det er akkurat den tanken jeg har måttet øve meg på å stoppe opp ved.
For når jeg går inn i situasjonen med en forventning om at dette burde hun klare, blir jeg fort mer opptatt av at hun ikke gjør det jeg har bedt om, enn av hva som faktisk skjer for henne. Jeg gjentar beskjeden, stemmen endrer seg litt, kanskje jeg sukker, og irritasjonen kommer til syne selv om jeg prøver å skjule den.
Barn får med seg mer av dette enn vi kanskje tror. De merker tonefallet, ansiktsuttrykket og hvordan vi beveger oss, og når jeg er irritert eller stresset, påvirker det hele måten jeg møter henne på.
Det som hjelper meg, er å bytte spørsmål.
I stedet for å tenke «hvorfor gjør hun ikke bare dette?», prøver jeg å spørre meg selv: «Hva er det som gjør dette vanskelig for henne akkurat nå?»
Det høres kanskje ut som en liten forskjell, men for meg endrer det hele situasjonen. Når jeg blir nysgjerrig i stedet for irritert, begynner jeg også å lete etter hva hun trenger fra meg for å klare det.
Og da handler det ikke lenger om hva hun burde få til, men om hva som faktisk kan hjelpe henne videre akkurat nå.
Relasjonen du bygger i hverdagen
Når jeg først blir irritert og begynner å gjenta beskjeden, er det fort gjort at selve dusjingen blir mindre viktig enn alt som skjer mellom oss.
Jeg sier det én gang til. Hun svarer kanskje ikke. Jeg kjenner at jeg blir mer oppgitt, og før jeg vet ordet av det, har jeg gått fra å gi en beskjed til å mase.
Det er lett å tenke at masing bare er irriterende, men det gjør mer enn det. Når barnet stadig får høre en beskjed som det ikke klarer å følge, kan det også begynne å føles som en påminnelse om alt det burde fått til.
Og mange barn som strever med helt vanlige hverdagsoppgaver, vet allerede at andre synes dette burde være enkelt.
Da kan masingen legge enda et lag oppå det som allerede er vanskelig.
For meg har det derfor blitt viktig å tenke på relasjonen også i de små situasjonene. Ikke bare når vi har det hyggelig og alt flyter, men akkurat når jeg kjenner at jeg blir irritert, utålmodig eller maktesløs.
Det er jo nettopp da relasjonen blir satt på prøve.
Hvis jeg klarer å møte henne på en måte som gjør at hun fortsatt føler seg forstått og trygg, blir det også lettere for henne å si fra når noe er vanskelig, når hun ikke har forstått beskjeden, eller når hun faktisk trenger hjelp.
Det betyr ikke at jeg aldri blir irritert. Det gjør jeg.
Men jeg prøver å være mer bevisst på hva jeg gjør med den irritasjonen, fordi måten jeg møter henne på i disse små øyeblikkene, er med på å bygge relasjonen over tid.
Hva gjør en «enkel» beskjed vanskelig for et barn med ADHD?
Når jeg først begynner å spørre meg hva som faktisk kan være vanskelig med å gå og dusje, oppdager jeg at beskjeden rommer mye mer enn jeg først tenkte.
For meg høres «gå og dusj» ut som én oppgave. For henne kan det være en hel rekke ting som må skje før hun i det hele tatt står under vannet.
Først må hun få med seg det jeg sier. Det er ikke nødvendigvis gjort i det øyeblikket ordene kommer ut av munnen min. Hjernen trenger tid til å behandle beskjeden, og hvis jeg begynner å gjenta meg før hun har rukket å prosessere den første, kan jeg faktisk gjøre det vanskeligere for henne å komme i gang.
Så må hun avslutte det hun allerede holder på med. Hvis hun sitter midt i et spill eller er opptatt med noe hun liker, er ikke overgangen til dusjing bare et spørsmål om å reise seg. Hun må klare å komme ut av det hun er inne i, skifte fokus og rette oppmerksomheten mot noe helt annet.
Deretter kommer selve oppstarten. Hun skal gå til badet, kle av seg og vite hva hun skal gjøre med klærne. Hun skal skru på dusjen, finne riktig temperatur og komme seg inn. Etterpå skal hun tørke seg, finne klær og gjøre noe med håndkleet.
Når jeg ser på det på den måten, er det plutselig ikke én enkel beskjed lenger.
Og så kommer alt det jeg ikke nødvendigvis kjenner på selv. Vannet mot huden, temperaturen, lyden fra dusjen eller følelsen av å være våt kan være ubehagelig. Det jeg ikke legger merke til engang, kan være en viktig del av grunnen til at oppgaven blir tung å starte på.
Arbeidsminnet kan også gjøre at deler av oppgaven forsvinner underveis. Hvis jeg i tillegg sier «gå og dusj, legg klærne i skittentøyskurven og husk å henge opp håndkleet etterpå», har jeg kanskje tenkt at jeg har gitt én beskjed. I praksis har jeg lagt flere oppgaver oppå hverandre.
Og det som gjør det enda vanskeligere å forstå fra utsiden, er at hun kan klare alt dette fint én dag og stoppe helt opp den neste. Har hun sovet dårlig, er sulten, sliten eller har hatt en krevende dag, kan det være mye mindre kapasitet igjen til å håndtere noe som vanligvis går greit.
Det er kanskje dette som har vært den største erkjennelsen for meg: At det at hun har klart noe før, ikke betyr at hun alltid har tilgang til den samme kapasiteten.
Når jeg klarer å se alt som faktisk ligger inni den «enkle» beskjeden, blir det også lettere å forstå hvorfor mer masing ikke er løsningen.
Da blir neste spørsmål i stedet: Hvordan kan jeg gjøre det enklere for henne å lykkes?
Slik gir du beskjeder barnet faktisk klarer å følge
Når jeg forstår litt mer av hva som kan gjøre dusjingen vanskelig, blir det også lettere å vite hva jeg faktisk kan gjøre annerledes.
Det første er ganske enkelt: Jeg må slutte å rope fra kjøkkenet.
Hvis hun er opptatt med noe annet, kanskje helt inne i et spill eller bare i sitt eget, hjelper det lite at jeg står i en annen etasje og gjentar den samme beskjeden. Jeg må bort til henne, få kontakt og forsikre meg om at hun faktisk er tilgjengelig for det jeg skal si.
Så prøver jeg å holde beskjeden kort.
Ikke «gå og dusj, legg klærne i skittentøyskurven og husk håndkle etterpå». Én ting om gangen er som regel mer enn nok. Hvis hun klarer flere ledd, fint. Hvis ikke, må jeg tilpasse beskjeden til det hun faktisk klarer å holde fast i der og da.
Og så må jeg vente.
Det er kanskje noe av det vanskeligste når jeg selv er utålmodig. Men hvis hun trenger litt ekstra tid til å prosessere det jeg har sagt, hjelper det ikke at jeg fyller de sekundene med nye ord. Da risikerer jeg bare å gjøre det mer uoversiktlig.
Jeg prøver også å sjekke at hun faktisk har forstått beskjeden. Ikke bare at hun har hørt stemmen min, men at hun vet hva som skal skje nå.
Noen ganger kan det også hjelpe å gjøre dusjingen mer forutsigbar. Hvis den skjer omtrent på samme tidspunkt, på samme måte og med de samme stegene, slipper hun å finne ut av alt på nytt hver gang. Det betyr mindre å holde styr på, og mindre motstand før hun kommer i gang.
Det siste jeg prøver å huske, er at mye kan gjøres før situasjonen oppstår.
De samme utfordringene kommer ofte igjen. Da kan jeg tenke gjennom på forhånd hva jeg skal si, hvordan jeg skal si det og hva jeg gjør hvis hun ikke kommer i gang. Det er mye lettere å være rolig og tydelig når jeg allerede har en plan, enn når jeg står midt i situasjonen og kjenner irritasjonen komme.
For meg handler tilrettelegging derfor ikke om å gjøre alt for barnet eller fjerne alle krav. Det handler om å gjøre beskjeden og oppgaven mulig å forstå, mulig å starte på og mulig å gjennomføre.
Og når det blir litt enklere for henne å lykkes, blir det som regel litt enklere for oss begge.
Når «enkelt» ikke er så enkelt
Neste gang du står på kjøkkenet og kjenner at irritasjonen kommer fordi barnet fortsatt ikke har gjort det du ba om, kan det være verdt å stoppe opp et øyeblikk.
Ikke for å analysere alt der og da, men for å minne deg selv på at det som ser enkelt ut fra utsiden, kan kreve mye mer på innsiden.
Kanskje barnet trenger færre ord, litt mer tid, hjelp til å komme ut av det det holder på med, en tydeligere start eller bare at du går bort og får kontakt før du gir beskjeden.
Når vi klarer å gå fra «dette burde du klare» til «hva trenger du for å få dette til?», endrer vi ikke bare måten vi gir beskjeder på. Vi endrer også måten barnet blir møtt på.
Og hvis du kjenner deg igjen i dette, særlig hvis du opplever at barnet sier nei til alt, nekter å samarbeide eller trekker seg unna, inviterer jeg deg til mitt gratis 60-minutters foredrag:
Når barnet sier nei til alt: 3 grep som skaper mindre konflikt og mer samarbeid
Der viser jeg deg hvordan du kan forstå hva atferden egentlig forteller, hvordan du kan møte barnet på en måte som skaper mer trygghet, og hvilke konkrete grep du kan bruke allerede neste dag.
