«Mamma, jeg tør ikke gå inn alene. Du må være med meg!»

Vi står i skolegården, rett utenfor inngangen. Alt virket så greit da vi satte oss i bilen. Hun var så glad, snakket og lo. Jeg slappet av og tenkte lettet: «Dette går bra i dag.»

Men da vi svinger inn på parkeringsplassen og jeg stopper bilen, skjer det noe. Jenta ser ned, stemmen blir lavere. Hun krymper seg i bilsetet ved siden av meg.

Det er lett å tenke at hun er "for stor" for "sånt tull nå". Men angsten kjenner ingen alder. Den er lunefull og urettferdig. Den kommer plutselig, helt ut av det blå. Slik virker det i hvert fall for meg, som sitter ved siden av. Hva skjedde egentlig? Og hvorfor? Hun virket jo nettopp så fornøyd.

Jeg vet ikke hva som skjer inne i den lille kroppen hennes. Det eneste jeg vet, er at dette er vanskelig. Så vanskelig at det føles umulig for henne å gå over dørterskelen inn til skolen.

Jeg ser at angsten har tatt den lille jenta mi. Igjen. Jeg vet hva jeg må gjøre. Uten å blunke. Uten å tenke på hva alle andre i skolebygningen måtte mene. Det er bare én som er i mitt fokus. Det er bare én jeg ser foran meg. Jenta mi.

Forekomst av angst og depresjon

Personer med ADHD, Tourettes og autismespekteret (AS) sliter ofte mer med angst og depresjon enn selve primærdiagnosen. Dette kan skape større problemer i hverdagen. Det er flere faktorer som gjør dem spesielt sårbare. En av hovedårsakene er at hjernen deres fungerer annerledes, noe som gjør det vanskelig å styre og regulere tanker, handlinger og følelser.

Det er estimert at rundt 30 prosent av barn med ADHD også har angst. For barn med autisme er andelen rundt 40 prosent. Angst kan forverre symptomene fra primærdiagnosen og gjøre kommunikasjon og sosial interaksjon ekstra vanskelig.

Utfordringer i hjernen

Barn med ADHD har utfordringer i frontallappen, som styrer de utøvende funksjonene. Disse funksjonene, også kjent som eksekutive funksjoner, regulerer tankene, handlingene og følelsene våre. Dette påvirker det meste av det barnet gjør.

Flere deler av frontallappen er involvert når barnet skal ta imot og følge en beskjed. Dette betyr ikke at det er umulig for barnet å lytte, men vi må være bevisst på hvordan vi formidler beskjeder for å få ADHD-hjernen med på laget.

Utfordringene i hjernen gjør angsten til bestevenn

Har du noen gang ønsket at barnet ditt kunne være rolig og samlet når noe uventet skjer? Det er stemmen til frontallappen vi snakker om. Dessverre har denne stemmen en annen tone for personer med nevrobiologiske tilstander.

Hvorfor angsten blir bestevenn

Dr. Tamara Rosier, som selv har ADHD, forklarer det godt: “De av oss med ADHD har ikke den rolige, behagelige stemmen som snakker til oss. Vi har en skrikende nabo som vi ikke alltid kan høre klart, men vi vet at han konstant skriker til oss.”

For disse barna (og voksne) fungerer frontallappen annerledes enn for andre. Den rolige indre stemmen aktiveres ikke som den skal, så følelser tar over for å få ting gjort. Når de bruker følelsesmessige triggere for å få noe gjort, blir det vanskelig å få gjort noe annet, fordi tenkehjernen slår seg av.

Tenk deg at følelsene våre er som en lysbryter. Nevrotypiske personer har en dimmer på lysbryteren sin, mens for personer med nevrobiologiske tilstander er lyset (følelsene) enten på eller av. Det gjør at bekymring og angst blir bestevenner til personer med ADHD, lærevansker, tourettes og autisme.

Hjernens to etasjer

Dr. Daniel Siegel (2015) deler hjernen inn i første og andre etasje. Hjernens andre etasje er frontallappen vår; den tenkende, rasjonelle delen som kan resonnere, analysere og reflektere. Den hjelper oss med å regulere tanker, handlinger og følelser. Vi har full tilgang til denne delen når vi er rolige og balanserte. Hjernens første etasje derimot, er den primitive delen.

Etter Siegel & Byrson (2012)

Når vi er i første etasje, har vi tre handlingsalternativer:

1. Kamp: Vi blir sinte, roper, skriker og lager bråk.

2. Flykt: Vi stikker av.

3. Frys: Vi trekker oss inn i oss selv og blir lei oss, noe som ofte uttrykker seg som mer angst og depresjon.

Når vi engster oss, er hjernens første etasje aktiv og døren til andre etasje lukkes og låses. Dette er en viktig respons når vi står overfor en reell fare. Hvis vi for eksempel går over veien og en bil kommer mot oss, er det upraktisk å stoppe opp for å vurdere situasjonen. Da må vi handle raskt.

En lysbryter uten dimmer

Utfordringen er at for barna som har en følelsesbryter uten dimmer, får alt de gruer seg til en fysiologisk respons som om det var en reell fare. Hjernen merker ikke forskjell på om det er en reell fare eller ikke. Dette gjør at en mattetime med brøk, være alene hjemme, sove alene på rommet eller gå ut med venner, får samme respons som om de møtte en tiger. Lysbryteren slår seg på, døren til andre etasje låses med bolt, og de freaker ut.

For å roe seg, må vi ha tilgang til andre etasje (frontallappen). Ikke bare er dette hvor barn med ADHD og autisme har sine største utfordringer, men døren til andre etasje er også lukket og låst når de er stresset. Dette gjør at de ikke har tilgang til de ferdighetene de trenger for å roe seg ned mentalt og følelsesmessig.

Angsten blir verre ved å rasjonalisere

I disse situasjonene ønsker vi voksne gjerne å rasjonalisere for barna: “Slapp av, det er ikke farlig” eller “Hadde du ikke brukt tiden på å gråte, så hadde du vært ferdig med leksene nå”. Dette er enkelt fortalt det mest meningsløse du kan gjøre. Når de er i første etasje og døra til andre etasje er låst, kommer du ikke igjennom med en rasjonell forklaring. Barnet har jo ikke tilgang til noe rasjonalitet der og da.

Det eneste du kan gjøre, er å hjelpe dem med å utvikle ferdigheter for å roe seg selv ned. I første etasje er det ingen mulighet for å roe seg ned alene.

5 tips for å hjelpe barn med angst

1. Vær rolig selv

Det viktigste du kan gjøre er å være en rolig og trygg voksen. Du er kapteinen. For at barnet ditt skal føle seg trygg på deg, må du være trygg på deg selv. Tenk deg at du er ombord på et fly, og det er turbulens. Hvis du ser at piloten er nervøs og stresset, og han sier til deg at du ikke skal bry deg om det og bare sette deg, hva skjer med deg da? Antakeligvis blir du bare mer stresset.

Eller tenk deg at piloten reagerer motsatt: du ser frykten i øynene hans mens han sier “jeg vet ikke helt om dette går bra. Dette er skikkelig ille.” Da vil du antakelig desperat prøve å finne på ting som piloten må gjøre, og hans frykt vil speile over på deg. Var du redd fra før, blir du det i hvert fall nå.

For barna våre er vi piloten. Utfordringen er at de fleste foreldre blir enten den strenge, avvisende piloten eller den usikre og redde. Akkurat som vi ville blitt påvirket av pilotens atferd, speiler barna vår atferd. Ser de oss som usikre og redde, blir de usikre.

Derfor er det viktig at du legger merke til energien du bringer inn i rommet. For å kunne klare det, er det viktig at du selv møter dine behov.

2. Se og anerkjenn barnets behov

Anerkjenn barnets følelser uten å dømme. La barnet føle at han kan regne med deg. I en rolig tone kan du spørre: “Hva er det du er redd for?” Snakk med barnet ditt om hva det føler, og prøv å komme inn til kjernen av følelsene. Vil dette fungere første gang? Nei. Ikke fortvil, fortsett å gjøre det. Selv om de ikke svarer eller sier “vet ikke”, så lærer de av det, sakte men sikkert.

Tips for å anerkjenne barnets følelser:

• Snakk om det barnet gruer seg til eller for, og lag en liste. Skriv opp alt som han gruer seg til. Kommer det nye ting til, skriv det opp. Har du et barn som gruer seg for å ligge alene på rommet, skriv opp en liste over alt som gjør det skummelt.

• Forbered deg selv på forhånd. Når barnet kommer og sier at noe er skummelt, kan det være lettere for deg å møte det med forståelse når du allerede har reflektert over hva som er vanskelig for ham.

• Når dere har listen med alt som er skummelt, kan dere se på hvordan dere kan løse det sammen. Her gjelder det å være kreativ!

3. Bruk modellering for å roe ned barnet

En av de mest effektive metodene for å lære barna ferdigheter er modellering. Når datteren min opplever en følelsesmessig overveldelse eller er veldig engstelig, setter jeg meg inntil henne, holder rundt henne, og puster langsomt og dypt inn og ut. Jeg forsikrer meg om at hun merker min pust. Etter hvert vil hun ubevisst begynne å speile min pust.

En annen effektiv måte å bruke modellering på er å reflektere tilbake barnets følelser. Du kan si: “Jeg ser at du er virkelig redd for denne matteprøven. Men husker du sist matteprøve da du gjorde det bra? Hva tror du at du gjorde da, som førte til at det gikk så bra?”

Hvis hun trekker frem en tidligere hendelse som ikke gikk bra, kan du snu det ved å fokusere på hva som er annerledes nå. Du kan si: "Du er mer forberedt denne gangen, du har øvd mer osv." Dette hjelper barnet med å se situasjonen fra et nytt perspektiv og redusere angsten.

4. Øv barnet på å se hendelser på en ny måte

Hjelp barnet med å finne nye måter å se på hendelser. Øv med barnet på hva de kan si og gjøre for å endre følelsene: “Jeg ser at du fortsatt er redd. Hva kan du fortelle deg selv slik at du blir mindre engstelig?” Barna tenker gjerne at de er følelsene sine. Når de er engstelige, føles det som om det ikke er noe å gjøre med det. Derfor er det viktig å lære barnet at vi ikke kan stoppe følelsen fra å komme, men vi kan endre forholdet til følelsen. Dette hjelper barnet med å se en hendelse på en ny måte.

Det finnes ingen quick fix. Vi jobber med å endre etablerte sannheter i hjernen. Men plutselig kan du oppleve resultater av denne jobbingen. Jeg kjenner fortsatt på takknemligheten da jeg opplevde at datteren min klarte å sette ord på hva hun kunne gjøre for å få det bedre. Og da jeg klarte å roe henne fra et angstanfall over telefon. Hvordan? Vi tok lange, dype pust sammen på telefonen. Tok det en stund? Ja visst. Men det virket. Og neste gang tok det kortere tid.

5. Reguler dine egne følelser

Det første jeg tar tak i med foreldre jeg coacher, er å jobbe med deres egen følelsesregulering. Jeg opplever at de aller fleste voksne i dag har utfordringer med dette. Grunnen er enkel. Vi ble ikke møtt på følelsene våre da vi var barn. For mange, inkludert meg selv, kan det være en krevende jobb.

Jobben jeg har gjort med meg selv på dette området tror jeg er det som har vært viktigst. Ikke bare for meg selv, men også for barna mine. Ved å regulere mine egne følelser, kan jeg være den rolige og stabile voksne de trenger når de selv er engstelige.

Når vi som foreldre klarer å møte våre egne følelser, blir vi bedre rustet til å møte våre barns følelser. Dette gir dem den tryggheten de trenger for å lære å regulere sine egne følelser. Ved å møte et engstelig barn på en rolig og forståelsesfull måte, gir du dem den beste og viktigste gaven de kan få – evnen til å håndtere sine egne følelser og angst.

Avslutning

Å støtte barn med angst handler om mer enn bare å gi dem verktøy for å håndtere følelsene. Ved å være rolig selv, anerkjenne barnets følelser, bruke modellering, hjelpe dem med å se hendelser på en ny måte, og regulere våre egne følelser, gir vi dem en solid grunnmur for å takle utfordringer. Det er ingen quick fix, men med tålmodighet og kjærlighet kan vi gjøre en stor forskjell i barnas liv.